Visualisering, effektiv trening?

Jeg har tidligere lest om et eksperiment hvor tre grupper basketspillere fikk ulike oppgaver. Gruppe 1 skulle trene og spille basket som vanlig. Gruppe 2 skulle hverken spille eller trene eller ofre en tanke på basket. Gruppe 3 skulle ikke spille eller trene, men skulle bruke visualisering som “trening”. Etter endt eksperimentsperiode kunne man fastslå at gruppe 2, de som ikke skulle trene, spille kamp eller tenke på basket, ikke hadde noen form for fremgang. Gruppe 1, de som trente og spilte som vanlig, hadde en målt fremgang som var god. Så det interessante, gruppe 3, som bare skulle visualisere sin trening, hadde nesten like stor fremgang som gruppen som trente. OK, betyr det at visualisering kan betraktes som trening?

Så kom jeg over enda en historie…

James Nesmeth, major i det amerikanske forsvaret, var en lidenskapelig golfspiller. Kvalitetsmessig var han å finne midt på treet, – altså en 18-hullsrunde sånn ca midt på 90-tallet. I forbindelse med Vietnam-krigen ble Nesmeth tatt til fange, og måtte tilbringe 7 år isolert i fangenskap. Ettersom han var avskjært fra kontakt med andre, måtte han finne en måte å aktivisere hjernen på for å unngå å bli gal.

Aktiviteten Nesmeth valgte, var golf. Han “spilte” golf hver dag, – syv dager i uken. Han så for seg hvordan han spilte hele runder, uavhengig av vær og vind, og så for seg hvordan han mestret alle forhold. Han skapte følelser av hvordan det føltes å holde golfkøllene, og så for seg hvordan han slo slagene med perfekte, myke svinger. Han tok med alle detaljer, og i visualiseringen ble ikke et eneste slag misset. Alle var perfekte.

Da Nesmeth ble løslatt etter 7 år i fangenskap, fikk han omsider muligheten til å ta opp sin lidenskapelige aktivitet med golf. Den aller første runden etter fangenskapet ble gått. 18 hull. 74 slag! Det er 20 slag under hans gjennomsnittlige score. 20 slag! Uten annen trening enn visualisering.

Kom ikke å fortell meg at visualisering ikke funker!