Setter man seg bak rattet i en bil med håndbrekket på, skjer det svært lite selv om man trykker til på gasspedalen. Selv med full tank kommer du deg ikke noen vei. Du er ganske enkelt fanget av håndbrekket. Men, frigjør du håndbrekket, så kan du uten å bruke mye motorkraft og energi sette bilen i bevegelse, og styre mot ditt bestemmelsessted.

På mange måter fungerer også mennesker som bilen med håndbrekket på. Vårt håndbrekk er vår egen komfortsone. Vi kommer oss ikke utenfor komfortsonen uten at vi foretar en eller flere handlinger som setter oss i en tilstand vi ikke er 100 % trygg på. Med ett er vi utenfor det kontrollerbare og trygge, og utfordrer oss selv. Når vi er utenfor komfortsonen så strekker vi oss litt lengre og utfordrer oss på en måte som gjør at komfortsonen også utvider seg. Vi øker med ett aksjonsradiusen vi har som mennesker uten at vi føler oss ukomfortable.

Et klassisk eksempel på dette er mennesker som skal tale eller opptre i større forsamlinger. Veldig mange av disse har fortalt hvordan de var svært nervøse og ukomfortable de første gangene, for deretter å bli tryggere og være komfortabel. De har dermed utvidet sin komfortsone. Håndbrekket er tatt av!

Hva er årsaken til at du føler enkelte ting ukomfortable? Dersom det er grenser du har satt for deg selv, er det noe du kan gjøre for å utfordre disse grensene og komme videre? Har du selv fortalt deg at du ikke kan, klarer, tør eller mestrer noe, – uten at du egentlig vet med sikkerhet? Eller har du bestemt deg for at dette fikser du ikke, etter å ha møtt et minimum av motgang? Dersom det siste er tilfellet, kan du jo ha IBM’s grunnlegger, Thomas J. Watson, sine ord rundt nederlag og suksess: ”Hvis du vil oppnå suksess raskere, kan du bare doble antall nederlag. Suksessen finner du på den andre siden av nederlaget.”

En historie om betydningen av komfortsonen, og hvordan denne holder oss tilbake, er å finne i flere bøker som gjengir følgende historie: En amerikansk kvinne i 30-årene, gift og med to barn blir utsatt for en trafikkulykke. Før ulykken lider kvinnen av sterke mindreverdighetskomplekser, etter en oppvekst med konstant kritikk og urettferdig behandling av sine foreldre. Kvinnen føler seg lite verdifull og er sjenert og innesluttet. Hun utfordrer ingen av sine ”grenser”.

Etter ulykken mister kvinnen hukommelsen. Totalt hukommelsestap. Til og begynne med forventet man at denne ville komme tilbake, men så skjer ikke. Kvinnen kjenner verken igjen sin ektemann eller barn. Etter som situasjonen vedvarer, blir tilfellet mer og mer spesielt, og kvinner får masse oppmerksomhet fra leger og spesialister. Da kvinnen bestemmer seg for å finne ut mest mulig om sin egen tilstand, gjennom bøker, artikler og kontakt med spesialister, utvikler hun en ekstremt høy kompetanse på området rundt hukommelsestap. Hun skriver også egne artikler om sin tilstand, som blir publisert. Kvinnen begynner også å holde foredrag om sin tilstand, og deltar med presentasjoner på samlinger med spesialister. Hun blir også intervjuet på radio og tvkanaler.

Den innadvendte kvinnen er nå blitt utadvendt og et positivt menneske, og har bygd en høy selvtillit og selvrespekt. Alle minner fra barndommen som holdt henne igjen er slettet, og en helt ny dimensjon er tilført hennes liv.

Historien illustrerer hvordan vi bygger våre egne begrensninger, og hvordan vi kan utvikle oss ekstremt dersom vi overvinner disse. Kvinnen fikk noe veldig positivt ut av en negativ situasjon, men vi trenger nødvendigvis ikke å miste hukommelsen for å utfordre oss selv. En tur utenfor komfortsonen på daglig basis kan være et smart sted å starte opp…

Når du har vunnet 7 Tour de France på rad, så vet du mer enn andre om hvordan din mentale styrke kan påvirke et resultat. Du vet mer enn andre om hvilke faktorer som skal til for å komme først over mållinjen, og du vet mer enn andre hvordan en ekstrem prestasjon skal gjenskapes. Gang etter gang. Og, du vet hvilke drivkrefter som trigger det ekstra hos deg selv. Kanskje er det de samme drivkreftene som trigger ”det lille ekstra” hos andre også?

I 2001 kom boken ”It’s Not About the Bike” av Lance, som er en historie om hvordan man slåss for å bli best, samtidig som man også slåss for sitt eget liv. Hvordan ting settes i perspektiv når man beveger seg nær dødens terskel. Hvordan man fokuserer all sin energi på å bevege seg mot et mål i livet, for så å repetere det.  Hva kan vi lære av en av historiens største idrettsmenn når det gjelder mentalt fokus og holdninger? Lance Armstrong er i forbindelse med sitt comeback igjen aktuell, og kanskje mer aktuell enn noen gang. Hvilken styrke og egenskaper vil det kreve å vinne årets TdF, i en alder av 37 år? Kun en gang i historien har en rytter eldre enn 34 år vunnet. Og det var i 1922, da en 36-åring vant… Kan en ny barriere brytes? En ting er sikkert, kan den brytes, så vil Lance Armstrong være den som gjør det.

I en alder av 21 år ble Lance Armstrong verdensmester i sykling i 1993. I Oslo. Deretter var den en sykkelkarriere med oppturer og nedturer frem til oktober 1996. Da fikk han diagnosen kreft. Kreft i testiklene, som rakk og spre seg til andre kroppsdeler før den ble stoppet. Legene ga Lance 40 % sannsynlighet for å overleve. Dramatisk for et hvert menneske, og Lance var intet unntak. Seksten måneder etter diagnosen, vant Lance TdF for første gang i 1998.

I sitt comeback etter behandlingen av kreften i 1998, rakk Lance å ”gi opp” før han vendte tilbake på sykkelen. Da han trente etter sykdommen hatet han livet han levde. Han orket ikke smerten ved å presse kroppen til det ekstreme på et sykkelsete, til å rulle mil etter mil i vind og regn. Derfor gikk Lance av sykkelen. Ga opp!

Når Lance reflekterer over de hendelsene i dag, elleve år etter, ser han det slik å komme tilbake etter kreftsykdommen dreide seg om mer enn bare å få kroppen i form. Den virkelige prosessen dreide seg om å få det mentale på plass, få selvtilliten på plass og prioriteringene på plass. Prosessen etter at han gikk av sykkelen startet noe nytt hos Lance, der han så for seg at hans kamp for å bli kreftfri hadde en større hensikt, og han ikke bare var gitt en ny mulighet. Han var gitt ansvar. Han begynte å se på kreft som noe han hadde blitt gitt for å hjelpe andre. Hjelpe andre til å slåss som f… Akkurat som han gjorde.

Den mentale prosessen som dette resulterte i, utviklet Lance til å bli en fantasisk idrettsmann, verdensstjerne og en ledestjerne både for de med og uten kreft. Og, ”gi opp” er noe Lance aldri har brukt energi på i ettertid.

Sitt comeback forklarer Lance nå med at han oppnår større fokus på det som betyr mest for ham ved å være sykkelist og menneske, nemlig å bekjempe kreft. Men hva kan han oppnå prestasjonsmessig?

Tilbake for å vinne

De som kjenner Lance er ikke i tvil. ”Lance er ikke tilbake for å delta. Han er tilbake for å vinne”, sier George Hincapie, en god venn av Lance og tidligere lagkamerat. Alt ser ut til å handle om å vinne for Lance, og hvorfor ikke? Dersom man presser seg ”det lille ekstra” kommer man først. På sykkel som på andre arenaer. Når Lance legger vekk sykkelen for godt, er det en plan om at han skal kjempe om å bli valgt inn i offentlig styre og stell i Austin, Texas. Om han lykkes? Når Lance føler en plikt, holder han et trykk som er høyere enn noen andre. Og, han vinner!

Dersom vi skal hente ut noe av den kunnskapen Lance har kommet til gjennom sine erfaringer, kan det se slik ut:

Kjenn din hensikt, og gi aldri opp! Lance så på kreften og prosessen med å bli frisk som en mulighet og et ansvar han hadde blitt gitt. Han ønsket at andre skulle gjøre som han selv, slåss som faen!

Jobb med det mentale. Lance forstod at han etter kreftsykdommen måtte få orden på mer enn det fysiske. Han måtte jobbe knallhardt med det mentale, og få de rette tanker og prioriteringer på plass.

Se det positive i enhver situasjon. Selv den tøffe kreftsykdommen klarte Lance å få noe positivt ut av. Han fikk omformet kroppen sin, slik at den ble lettere og mer egnet til å passe tunge klatreetapper på sykkel, i tillegg til at han var blitt mentalt mye sterkere. Slik kan alle situasjoner som virker negative benyttes. På ”andre siden” av den negative hendelsen, venter en større positiv hendelse. Du kommer alltid ut med noe bedre.

Hold tritt med din lidenskap. Bruk din lidenskap og bygg handlinger og opplevelser rundt denne for å fremme fremragende prestasjoner.

(kilder: ”It’s not about the bike” og Success Magazine)

Michael fortalte først om sin egen fremgang etter samtalene med Charlie. Amy og Michael hadde økt kvaliteten på tiden de var sammen, og passet på at ”hagen ble holdt ren for ugress”. Ut over det hadde Michael skrevet ned sine 100 mål i livet, og fordelt de mellom kortsiktige og langsiktige. Til hans overraskelse var det faktisk moro. Charlie kommenterte at det er alltid moro og drømme, og at det også er en motivasjonsfaktor for å komme videre. Etter ytterligere noen kommentarer rundt Michaels fremgang og drømmer, var Michael klar for den neste pilaren i et godt liv.

Charlie var klar for å gi Michael ytterligere tyngde, da den sjette pilaren ble fortalt:

Omgi deg alltid med de beste

Michael ble umiddelbart litt forvirret, og lurte på om det dreide seg om ”dyre ting”. Charlie fortalte at det dreier seg om mennesker. ”Omgi deg selv med suksessrike mennesker som synliggjør og lever i henhold til verdier og egenskaper som du ønsker å tilegne deg. Du må forstå at de mennesker du omgir deg med har en ekstremt kraftig påvirkning på din valg og hva du oppnår. Mr Davis sier at du må alltid spørre deg selv: Hvem omgir jeg meg med? Hvilken effekt har det på meg? Hva får de meg til å lese? Hva får de meg til å si? I hvilken retning sørger de for at jeg beveger meg? Hva sørger de for at jeg tenker? Og det aller viktigste, – hva sørger de for at jeg blir? Så stiller du deg selv det STORE spørsmålet: Er det OK?”

Dette handler både om venner, familie, kolleger og andre du måtte omgi deg med. Det er viktig å stille seg spørsmålet om hvordan man blir påvirket av andre. Får du inspirasjon? Er de du omgir deg med positivt innstilt? Hva om de er negativ til alt? Det finnes jo de også. Skal du da bruke mye tid på dem?

Charlie anbefaler Michael å dele de han omgår inn i tre kategorier: 1) De man holder seg unna, 2) De man har en begrenset kontakt med, og 3) De man har en utvidet kontakt med.

Videre fortalte Charlie at man for å komme i kontakt med de spennende menneskene, selv måtte sørge for å være spennende også. De er slik at like barn leker best. Jo mer du oppnår, jo mer spennende mennesker vil du kunne omgi deg med. Omgir du deg med ”bedre” mennesker, ville dette også bidra til at du utvikler deg videre selv.

Michael skjønte at han måtte endre på hvem han selv omgikk i hverdagen, og dette betydde også at enkelte av han mer eller mindre negative venner ville få mindre tid. Selv om Michael gjerne hadde sett at Charlie tok feil, visste han at han ikke kom utenom denne forbedringen. Det ville bli tøft, men skulle han forbedre seg selv, ville det kreve tiltak.

Livet for Michael ser alt annet enn enkelt ut, men det går i alle fall den rette veien. Og Michael er snart klar for en ny søyle fra Charlie og Mr Davis…

Michael hadde en samtale med Charlie der han kom inn på at han hadde liten tid til å utvikle alle sider av seg selv. I følge Mr Davis sine pilarer skulle han jobbe med skriftlige mål, lese bøker, delta på seminarer. Dette skulle tross alt komme i tillegg til alt han allerede hadde fylt opp hverdagen med. Hvor skulle han ta tiden fra? Da var på tide å få kunnskap om den femte pilaren:

Verdien av god tidsstyring

Charlie valgte å besvare denne ”bekymringen” med noen velvalgte ord som hadde kommet fra Mr Davis sin munn flere enn en gang: ”Vi må alle lide fra en av to smerter: Smerten fra å være disiplinert, eller smerten fra å angre. Forskjellen er at smerten fra å være disiplinert veier gram, mens smerten fra å angre veier tonn”.

Michael skjønte ikke helt poenget med de velvalgte ord, så Charlie brukte litt tid på å forklare det hele. ”Tenk deg at du ligger for døden, Michael. Det er enkelte ting du ikke har fått utført, men skulle svært gjerne ønsket at du hadde gjort, som du vil angre dypt om du ikke får utført. En ting er sikkert, – slutten på livet vil komme, og det raskere enn du ønsker. Jeg er en gammel mann nå, og er forundret over hvor fort livet har passert. For meg er det nesten over. Heldigvis har jeg hatt et godt liv. Jeg har gjort omtrent alt jeg kunne ønske meg. Likevel er det veldig mange som aldri lar seg selv drømme, og mange av de som tillater seg å drømme lar frykten styre seg og legger aldri ned noe energi for å nå sine drømmer. Så, en dag ligger de for døden, og da er det ingenting, ikke en eneste ting, de kan gjøre med det. Kroppen ligger der og er svak og viljeløs. Da vil de kjenne den knusende vekten fra smerten som kommer fra å angre”. Charlie ga seg ikke helt, og la til: ”Dagene er verdifulle. Når du bruker en dag, har du en dag mindre å bruke. Derfor bør du forsikre deg om at du bruker dagene på en smart måte”.

Det som er en smart måte å bruke dagene sine på, er den måten som er i samsvar med dine mål i livet. Det kan være mange gode måter å bruke en dag på, men kun èn måte som er den beste måten å bruke dagen på.

Et kapittel i en bok er selvsagt ikke et område godt nok for å utvikle gode ferdigheter rundt tidsstyring, men det er laget så enormt mye man kan ta tak i på dette området. Charlie kunne sikkert med fordel brukt med tid på dette, ettersom tidsstyring også er livsstyring. Tiden styrer livet. Hva får du ut av en dag? Kan det gjøres mer effektivt? Hvor godt er dagen planlagt? Har det blitt satt noen konkrete mål for dagen? Skal noe læres i dag, som du ikke behersket i går? Det kunne blitt ramset opp en uendelig rekke med spørsmål her, men de viktigste spørsmål er de du stiller deg selv.

På grunn av tidspress måtte Charlie forlate Michael uten mer innføring i bruk av tiden, men ga beskjed om at Michael måtte ta kontakt så snart han fikk tid…